“In California, they don’t throw their garbage away – they make it into TV shows”
Slik uttrykte Woody Allen seg en gang i New York. Ole Jonny fra Hallingdal kan bare si seg enig – søppel er så mye mer enn bare søppel!
RINGGGGGGGGGGGG!!!!!!!! Telefonen ringer iltert, og klokka viser 05.15.
Er det brutt ut verdenskrig?
Har verden slik vi kjenner den, gått under?
Ingen svarer. Er det kanskje alarmen som lager leven? Hvorfor har den slått seg på?
Visst søren, det var jo i dag jeg skulle sitte sammen med en «søppeltømmer» og skrive en artikkel om arbeidsdagen hans. Sånn var det naturligvis.
Etter drøyt en times biltur fra Hemsedal til Geilo møter jeg Ole Jonny Lægreid, 54 år og renovasjonsarbeider siden 2010. Eller renovatør, som han selv foretrekker å kalle seg. Arbeidsdagen starter klokka seks om morgenen. Da setter Ole Jonny seg i renovasjonsbilen for å kjøre ut og tømme containerne og returpunktene for søppelet vi i Hallingdal vil bli kvitt.
Da jeg møter ham, er han akkurat i ferd med å tømme et slikt nytt, nedgravd returpunkt. Smarte greier, tenker jeg, og får nå en nærmere titt på selve konstruksjonen. Ole Jonny forteller engasjert og viser med et vant håndgrep hvordan han betjener krana som løfter opp den gigantiske sekken, som rommer fem kubikkmeter søppel, fra under bakken.
Tilbake i den varme bilen forteller Ole Jonny om dagens rute. Kleivi, Geilo, Haugastøl, Fagerheim og Halne står på programmet. Det er tidlig på morgenen, og det er fortsatt mørkt ute. Jeg lurer på om det ikke kan bli litt ensomt å alltid kjøre alene, men svaret blir en positiv overraskelse.
– Jobben byr på flere menneskelige møter enn man skulle tro. Folk stopper gjerne og prater med «søppelmennene» – både om det ene og det andre.
I en tid da de sosiale møtene i hverdagen blir stadig færre, tror Ole Jonny at renovatørene blir et viktig kontaktpunkt for mange.
– Jeg husker en gang jeg tømte containere på Lykkja, og en bil kjørte forbi med en kar som vinket. Hyggelig, tenkte jeg, og kjørte snart videre til neste sted. På den containeren sto det en sekspakning med øl og ventet. Det var vinter, men ølet var varmt, så jeg gjetter på at det kom fra karen som vinket. Da føler man seg satt pris på for den jobben vi faktisk gjør.
Tidligere drev Ole Jonny sitt eget transportselskap, med opptil fem biler i trafikk. Han har også vært FN-soldat i Libanon, anleggsarbeider, bygget kraftledninger på Grønland og kjørt både brøytebil, buss og taxi. Men da han for seks år siden oppdaget at det var utlyst en stilling som renovatør i Hallingdal, nølte han ikke.
– Alt som har med motorer å gjøre, har alltid interessert meg, forteller han med et stort smil.
Med sin interesse og kompetanse er han helt naturlig ansvarlig for alle bilene som i dag er i drift for Hallingdal Renovasjon.
Hva sa de hjemme da du skulle bli renovatør, lurer jeg på.
– De lo mest og syntes det var godt å få meg mer hjem. Jeg var jo stadig borte da jeg drev transportfirma. Dessuten er barna mine store nå. Det hadde kanskje vært annerledes hvis de var små og gikk på skolen, og pappa kjørte søppelbil.
– Jeg tror de merker at jeg trives, at jeg har det bra, og at jeg liker det jeg holder på med, sier Ole Jonny.
Tror du yrket har lav status, og i så fall hvorfor?
– Tja, på grunn av gammel historie, fordommer og uvitenhet tror jeg nok at det har lav status. Jeg synes det burde ha høyere status. Å gjøre en innsats for miljøet er viktig, i hvert fall for meg. Uten oss ville samfunnet kollapset i løpet av noen få uker. Dessuten er jobben godt betalt og slett ikke så skitten som folk tror.
Han forteller at jobben gir stor frihet, og at den er en av få der man fortsatt kan påvirke arbeidstempoet selv. Har han det travelt og vil komme seg hjem tidlig, er det bare å legge inn et ekstra gir. Føles kroppen treg, tar ruta litt lengre tid. Han påpeker også at det å kjøre alene er en fordel. Man får tid til å tenke og reflektere.
Det er en spennende person, denne Ole Jonny, tenker jeg.
– Dessuten har vi et vakkert arbeidsmiljø. Bare se deg rundt!
Jeg ser ut og får øye på sola som står opp over Hardangervidda. Han har rett. Hvor mange kan skilte med en slik utsikt fra arbeidsplassen sin?
– Aiaiai! kommer det plutselig fra Ole Jonny.
Det er glatt på veien når vi skal rygge nedover en bakke mot en container ved vannet, og det store kjøretøyet begynner å skli. Ole Jonny håndterer rattet med stø hånd, og snart er vi i gang med å tømme en gigantisk container på ti kubikkmeter.
– Den første turen på snø er verst, sier han med et skjevt smil. Men bilene er så fine nå for tida, rene tekniske vidundere. Dessuten er den svensk, sier han og ler høyt.
Tilbake i bilen viser han meg den tekniske siden av jobben. All informasjon om hentestedene via GPS og vekten på det vi nettopp har lastet inn i bilen, rapporteres direkte til anlegget, forteller han.
Hva tenker Ole Jonny på når han hører ordet søppel?
Han tenker seg litt om før han svarer at det er noe som kan lukte vondt når folk ikke vet hvordan de skal håndtere avfallet sitt.
– Før var søppel bare søppel, rett og slett avfall. I dag er det en råvare som kan brukes. Søppelet forbrennes og gir energi eller varme, og mye kan også gjenvinnes. Mange skjønner ikke at søppelet har en verdi. For dem er det bare noe de vil bli kvitt så fort som mulig.
Er folk dårlige til å pakke og håndtere søppelet sitt, lurer jeg på, og er det forskjell på fattigere og rikere områder?
– Det er ingen forskjell. Generelt er det dårlig disiplin overalt. Du har jo selv sett hvor mye skrot folk setter ved siden av containerne. Komfyrer, kjøleskap, sykler og alt mulig annet. Dette har vi ikke mulighet til å ta med oss, og det skal vi heller ikke. Her tror jeg likevel at vi også har en kommunikasjonsoppgave: Vi må informere privatkundene om at de faktisk kan levere inn slike ting på mottaket helt gratis.
Kanskje med en annonse i Fjellnytt, skyter jeg inn med en latter.
– Ja, hvorfor ikke? Ta det opp med de ansvarlige, sier Ole Jonny med et smil tilbake.
– Nå er det tid for frokost, sier han plutselig. Man har sine rutiner og faste plasser, sier han med et smil.
Matpakka kommer fram, og Ole Jonny byr sjenerøst på kaffe mens vi sitter og prater i bilen, med en fantastisk utsikt over Ustevatnet foran oss. Jeg benytter anledningen til å spørre litt om arbeidskameratene hans.
– Vi er tretten stykker som dekker Hallingdal og Krødsherad, i tillegg til sommervikarer som kommer tilbake år etter år. Det er en fin gjeng, og 90 prosent av oss har jobbet her i seks år eller mer.
Jeg nevner at en av kollegene hans som jeg har sett, virker litt eldre.
– Ja, du, han er 79 år og sprekest av oss alle, haha
Hva er det verste søppelet å håndtere?
– Rent metallskrap som bilen ikke kan håndtere, og søppel som inneholder glass, metallbokser og annet som burde vært kildesortert. Det skaper mange problemer for meg som henter avfallet, men det blir også vanskelig lenger fram i kjeden. Når søppelet brennes, blir det mye rester som skaper problemer for forbrenningsanleggene, svarer Ole Jonny.
Hva er ditt ekleste minne fra jobben?
– Jeg måtte håndtere 30–40 halvråtne rever ved Eikredammene for noen år siden. Det luktet helt forferdelig, og det var ikke noe vakkert syn.
Og hva er det beste søppelet?
– Når det er godt pakket, innpakket og sortert, slik at det kan brennes uten å ødelegge bilen eller anlegget.
Vi har nå nesten ni tonn søppel bak i bilen, og det er på tide å kjøre inn til anlegget på Kleivi for å tømme. Etter veiingen takker jeg for hyggelig selskap og hopper ut for å ta en rask titt på anlegget. Det er en interessant prosess, fra søppel til gjenvinning. En prosess vi absolutt har grunn til å komme tilbake til og skrive mer om ved en senere anledning.
Denne artikkelen skulle handle om Ole Jonny og kollegene hans, som rydder opp etter oss andre. De gjør det hver eneste dag, og de gjør det med stolthet. Det var en ære å få bli kjent med denne dyktige fagmannen i hans egen hverdag.
Takk for turen, Ole Jonny!
Dette er ikke skitt, det er ren fakta!
Totalt håndterer Hallingdal Renovasjon ca. 31.300 tonn, med alle fraksjoner/ avfallstyper, i året.
Fastboende husholdning og hytter leverer ca. 14.800 tonn uten grøntavfall per år.
Næring og andre kommuner som Valdres og Sigdal leverer ca. 15.000 tonn uten grøntavfall.
Hyttene leverer ca. 56% av husholdningsavfallet, og fastboende husholdning 44% i Halllingdal og Krødsherad.
HR har totalt nesten 32.000 abonnenter, av disse er 20.700 hytteabonnenter og 11.300 fastboende.
Det betyr at fastboende abonnenter leverer ca. 576 kg per år (per innbygger blir det ca. 310 kg) og hytteabonnentene ca. 400 kg per år (regner en 2,6 person per hytteabonnent gir de ca. 154 kg).
I Norge oppstår det ca. 2,5 millioner tonn avfall fra husholdning i året. Total oppstår ca. 12 millioner tonn avfall i Norge per år (SSB).
I 2013 ble det sortert ut og levert omtrent 1,3 millioner tonn treavfall i Norge
Usortert avfall – ikke bra
