«Et skudd, et gull for Malmö« synger fansen fortsatt. Få spillere har fått så stor oppmerksomhet for et skudd og et mål i den himmelblå Malmö-drakten som Jon Inge Høiland!

Luften gikk ut av meg, tårene trillet, og jeg satte meg ned igjen. Rundt meg på tribunen var det kaos og fantastiske gledesscener. 16 års ventetid var over. 16 år med lengsel. Året var 2004, og Malmö FF ble svenske mestere igjen. Det var en nordmann som scoret det avgjørende målet – målet som for alltid har gjort Jon Inge Høiland til en skånsk viking, en helt og udødelig i Malmö.

Jon Inge Høiland har en lang og innholdsrik karriere bak seg. Det har blitt seriegull både i Norge med Stabæk og i Sverige med MFF, og han har spilt for toppklubber i Norge, Sverige og Tyskland. Men for å forstå hans unike posisjon i Malmö-klubbens historie og i Malmö-publikummets hjerter, må man forstå hvilken klubb Jon Inge sikret gullet for i 2004.

Malmö FF, også kjent som MFF og «Di blåe», er Skånes stolthet. Klubben har vunnet den svenske serien 21 ganger, cupen 14 ganger og tatt 18 SM-gull. Dette gjør klubben til en av de mest suksessrike i svensk og skandinavisk fotball. Klubben spilte også finalen i Serievinnercupen i 1979, der de tapte 0–1 mot den engelske klubben Nottingham Forest.

Malmö FF har hatt Roy Hodgson som trener, og svensk fotballs kanskje mest komplette spiller gjennom tidene, Bosse Larsson, spilte for klubben. Zlatan Ibrahimović startet sin profesjonelle karriere i MFF. Bent Skammelsrud var den første nordmannen i klubben og spilte der i 1990–91. I dag har Malmö FF Åge Hareide som trener, og i spillerstallen finner vi nordmenn som Magnus Wolff Eikrem, Jo Inge Berget og Andreas Vindheim.

Selv hadde jeg gleden av å bli kjent med Jon Inge i en helt annen sammenheng: som bartender på Moosehead, hans favorittbar i Malmö. Det bør tillegges at han ikke var der så ofte. I tillegg til sine åpenbare kvaliteter som fotballspiller var og er han også en svært sympatisk person.

Når jeg nå treffer ham igjen over en kaffe i Hallingdal, er det to ting jeg vil ta opp. Først vil jeg takke ham for en gest han gjorde for meg mens jeg bodde i Malmö. Mitt fadderbarn, Axel, skulle døpes, og jeg hadde kjøpt en MFF-babydress som Jon Inge skrev en personlig hilsen på. Det satte Axel stor pris på. Han er i dag ti år gammel, men hilsenen var mindre populær hos faren hans, Magnus, som er IFK Göteborg-supporter.

Så er det et spørsmål jeg har lurt på helt siden den dagen i 2004, og som jeg nå bare MÅ ha svar på …

Malmö må vinne. Stillingen er 0–0, og kampen nærmer seg slutten da vi får straffespark. Niklas Skoog legger ballen til rette, mens du står ved midtlinjen. Plutselig begynner du å løpe som en idiot. Skoog skyter, og keeperen redder. Da dukker du opp og setter returen i mål. Hva fikk deg til å løpe?

– Jeg står og snakker med Elfsborgs spiss ved midtsirkelen og får en følelse av at det blir retur på høyre side av keeperen. Jeg løper fra midten og kommer perfekt til returen.

Malmö FF har i dag Åge Hareide som trener og spillere som Magnus Wolff Eikrem, Jo Inge Berget og Andreas Vindheim. Hvordan er forholdet ditt til klubben i dag?

– Jeg snakker ganske ofte med Daniel Andersson, som er sportslig leder, og diskuterer norske spillere med ham.

Du sluttet i fjor etter 20 år på toppnivå. Savner du fotballen?

– Nei, ikke som spiller. Jeg jobber fortsatt tett på fotballen gjennom Stabæk Fotball.

Savner kona di fotballen?

– Å NEI!!! Hun er veldig glad for å kunne planlegge helger og ferier litt friere.

Fortell om reisen din som tok deg ut i Europa?

– Jeg har alltid vært et talent og var med på alle landslag fra 15-årsalderen og oppover. Jeg tok alltid valg som gjorde at jeg fikk spilletid. Da jeg var 16 og 19 år, takket jeg nei til tilbud fra større klubber i utlandet. Noen ganger lurer jeg på hvordan karrieren kunne ha blitt dersom jeg hadde takket ja …

Var det lett å finne seg til rette, få venner og lære seg språket – skånsk, for eksempel? 🙂

– Ha ha! Det er faktisk lett, og en fotballgarderobe er lik uansett om man spiller i 3. divisjon eller på landslaget. Det som er litt leit, selv når man bare flytter til Sverige, er at man mister litt av personligheten sin på grunn av språkforskjellene. Det er ikke så lett å være ironisk på et annet språk.

Finnes det fortsatt ekte klubbtilhørighet blant profesjonelle fotballspillere?

– Absolutt. Man blir glad i klubbene og menneskene rundt dem. Det er selvfølgelig forskjell på om man er ett år i en klubb eller fire år.

Mange ungdommer drømmer om profflivet. Drømte du om det som liten, og er det verdt å satse på?

– Jeg drømte om det, og drømmer må man ha også i dag! Det er verdt å satse også i dag, selv om det er veldig vanskelig å komme gjennom «nåløyet». Selv om man ikke lykkes som fotballspiller, har man gode forutsetninger for å lykkes på andre områder i livet dersom man har vært målbevisst. Dessuten er fotballen et godt miljø med gode holdninger, som jeg mener det er bra for dagens unge å være en del av!

Spiller barna dine fotball?

– Ja, og jeg ser en del talent også.

Hvilke tre sportslige prestasjoner setter du høyest?

– Seriegull i Sverige, seriegull i Norge og gullklokka for 25 A-landskamper.

Hvor mange mål ble det i løpet av karrieren?

– Altfor få! (Etter 1995 ble det 27, red. anm.)

Hvor mange røde kort fikk du?

– Altfor mange, kanskje åtte? (Fra 1995 var det tre, red. anm.)

Hvordan føles det å representere landet sitt på landslaget?

– Det gir en følelse av stolthet å være best i landet i sin posisjon.

Hvem er den beste spilleren du har spilt med og mot?

– Av medspillere vil jeg trekke frem Patrik Andersson, som blant annet har spilt for Bayern München og Barcelona. En fantastisk midtstopper! Jeg kunne jo ha valgt noen mer kjente og spektakulære navn, men Patrik var ren kvalitet. Den motspilleren jeg har hatt størst problemer med, er nok Arjen Robben.

Beste trener?

– Bob Bradley, uten tvil!

Når skrev du din første autograf?

– Det var vel da jeg var 15 år.

Jeg vet at du har utdannet deg innen et nytt fagområde. Fortell!

– Jeg har tatt en bachelorgradsspesialisering i Sport Management gjennom FIFPro Online Education. Ledelse, markedsføring og økonomi er hovedområdene.

Hva gjør du i dag?

– Jeg jobber i markedsavdelingen i Stabæk Fotball.

Var det en stor omstilling å bli «sivil»?

– Ja. Det er deilig med en frihelg i ny og ne, og jeg har mye mer frihet. Samtidig er det en overgang å jobbe fra åtte til fire.

Mindre fleksibilitet i ukedagene, men mer frihet i helgene, er vel en god oppsummering. Nå har jeg kanskje 50 huskelapper på skrivebordet, og det hadde jeg ikke før, for å si det sånn.

Hva er fritidsinteressene dine?

– Å leke med barna, så klart! Jeg spiller golf iblant, elsker å være sosial med venner og familie og liker å reise.

Hvordan ville kona di beskrevet deg som person?

– Som en rotekopp med en positiv innstilling til livet.

Hvordan trives du og familien på fjellet?

– Veldig bra!

Alpint, brett eller langrenn?

– Alpint og afterski!

Et ukjent talent?

– Næh, haha

Favorittsted i Hallingdal?

– Ålingsfjellet (feil svar, det skulle vært Hemsedal, red. anm.)

Jeg minner Jon Inge på «Passa Høiland», som ble et populært uttrykk blant supporterne og ble trykket på mange trøyer. Vi ler av minnene, og jeg takker Jon Inge for praten og ønsker ham lykke til videre i livet.

I Malmö er han for alltid udødelig.

Sagt om Jon Inge…

Frode Grodås, tidligere landslagsmålvakt og nåværende målvaktstrener for det norske herrelandslaget i fotball.

– Først og fremst tenker jeg på Jon Inge som en ledertype. En klok og lur spiller som alle trenere ønsker seg, og alle lag trenger. Han bryr seg om andre og er farlig på dødballer.

Daniel Andersson, midtbanespiller og midtstopper i MFF 1995–98 og 2004–13. I dag sportssjef i MFF.

– Jon Inge var en veldig dyktig back, moderne i spillestilen med sine offensive kvaliteter. Utenfor banen er han en veldig hyggelig kar som tar vare på menneskene rundt seg. En gledesspreder som gir energi.

Hasse Mattisson, midtbanespiller i MFF 1996–2006.

– En ordentlig hyggelig fyr med en avslappet holdning. En luring som ofte fant på spillopper. Han hadde mange practical jokes på gang sammen med Skoog, Yngvesson, Asper og Tomas Olsson. Han var godt likt i troppen. Det jeg husker best fra ham, er målet mot Elfsborg i 2004. En god høyreback!

Niklas Skoog, angriper i MFF 2001–09.

– En utrolig fin person med vinnerinstinkt. Snill utenfor banen, men listig og lur på banen. Han brukte ofte blekksprutarmene sine til å komme seg forbi eller stoppe motstanderne. Han er en god venn, og jeg vil alltid huske at vi spilte «gurka» så snart vi hadde tid, sammen med Asper, Yngvesson og Olsson. En tøff fighter!

Andreas Yngvesson, angriper i MFF 2002–05.

– Du finner ikke et varmere og mer naivt menneske i positiv forstand. Høiland er blant de fem beste lagkameratene jeg har hatt. På banen var han en vinner, provoserende og lur. Han var det vi kaller «ekstremt långfingrad». Han hang konstant i klærne til de andre på trening, alltid på en smart måte. Nicke Skoog og Inge kranglet verbalt hver gang de havnet på motsatte lag.

– Utenfor banen var han en av mine nærmeste. Dessverre mister man lett kontakten i denne bransjen på grunn av flytting til nye klubber og så videre. Det er umulig å velge mitt beste minne utenfor banen – vi hadde det alltid så gøy. Det var en stor ære å få lære ham å kjenne!

Mattias Asper, målvakt i MFF 2002–06:

– Jon Inge er ikke bare en av de beste sidebackene jeg har hatt gleden av å spille sammen med, men også et fantastisk menneske og en god venn! Han er en veldig varm og sosial person, alltid med glimt i øyet og en stor pris under overleppa. På banen må han ha vært en drøm for enhver trener: veldig stabil defensivt og samtidig et farlig angrepsvåpen, der han som oftest dominerte høyrekanten sin.

Thomas Olsson, midtbanespiller i MFF 2003–05:

– Jon Inge var en morsom lagkamerat som aldri gikk glipp av sosiale aktiviteter. Jeg husker best pokerkveldene våre, som ofte varte helt til treningen dagen etter…

Rickard Dahan, idrettsmedisinsk ansvarlig i MFF 2000–10 og fysioterapeut for det svenske herrelandslaget fra 2010.

– En superhyggelig person med god fotballfysikk og verdens lengste overkropp. Som spiller var han løpsvillig og hadde god teknikk. Alltid med en megastor pris snus under leppa.