Har du drømt om å sitte bak spakene i de største tråkkemaskinene?
Nå har du sjansen! Hemsedal lanserer «The Snowcat Experience» – et opplegg der du får være med og preparere bakkene, og også kan få muligheten til å kjøre selv om du har lyst.
Jeg leser teksten om og om igjen: «The Snowcat Experience». I det evige nyhetsbildet er dette noe som virkelig treffer meg. Det treffer meg med kirurgisk presisjon og akkurat på det området hvor drøm møter virkelighet.
Helt siden jeg var barn, har disse store maskinene vekket min fascinasjon. Faktum er at disse maskinene, som så dagens lys allerede tidlig på 60-tallet, på et helt avgjørende vis har bidratt til å øke skiturismen i hele verden. Dette gjennom sin mulighet til på veldig kort tid å kunne preparere store områder for utforkjøring og langrennsspor til farbart underlag for alle typer skikjøring. Jeg leser videre…
Bli med i en av våre mest moderne tråkkemaskiner ute på oppdrag i bakken. Kjøreturen foregår i en av våre tråkkemaskiner som veier opptil 14 tonn og har ca. 500 hestekrefter. Førerhuset har tre sitteplasser, inkludert føreren, og et imponerende antall knapper, spaker og skjermer for manøvrering av skjær, fres og glattebrett. I løpet av 45 minutter lærer du masse om maskinen og hvordan den fungerer, samt hvordan vi håndterer snøen for å få best mulig resultat. Hvis du vil, kan du til og med prøve å kjøre maskinen selv. Aldersgrensen er 16 år, men yngre barn kan være med i følge med en voksen.
«The Snowcat Experience» er en del av Hemsedals aktivitetsprogram og er en nyhet SkiStar Hemsedals destinasjonssjef Martin Letzter har gledet seg lenge til å fortelle om.
– Vi tror dette vil bli en veldig populær aktivitet. Hver vinter får vi mange spørsmål fra gjester som har lyst til å sitte på i en tråkkemaskin. Nå har vi laget et opplegg der du ikke bare får lov til å sitte på, men også kjøre sjøl om du vil, sier han smilende.
Letzter sammenlikner det med da du som barn dro på utenlandsferie med familien og fikk komme inn til piloten og kjenne på spakene i cockpit.
– Da er det ikke svømmebassenget og havet du husker, men den fantastiske opplevelsen det var å sette seg inn i en ekte cockpit. Vi tror dette vil gi våre gjester den samme opplevelsen. Tenk deg å komme inn i våre mest avanserte tråkkemaskiner, få en innføring i hvordan maskinene fungerer, lære om snø og hvordan vi lager bakkene, og ikke minst sitte bak spakene. «The Snowcat Experience» er en fantastisk morsom opplevelse som vi har lyst til å dele med gjestene våre, sier han fornøyd.
Vi deler åpenbart fascinasjonen for store maskiner, smiler jeg for meg selv før jeg klikker meg videre inn på bestillingssiden. En stund senere får jeg mailen som bekrefter at jeg nå skal få oppleve en 45 minutter lang barndomsdrøm.
I selskap med en bedre espresso befinner jeg meg nå på Lodgen Spiseri i Hemsedal Skisenter. Mørket har lagt seg, og klokka nærmer seg 18.00, som er avtalt «Pick-Up-Time». Utenfor blåser en mindre snøstorm, og jeg kan ikke avgjøre om det er bra eller dårlig for det som skal skje. Plutselig brytes mørket av et par kraftige lyskastere, og en gigantisk, rød maskin glir elegant opp foran inngangen.
De to passasjerene som slippes av, møter meg på vei ut, og på umiskjennelig dansk høres det:
– Hold kæft mand, hvor var det fedt!
Døra åpnes igjen, og jeg møtes av et stort smil og en elegant bart.
– Hei! Thomas heter jeg, og velkommen til «The Snowcat Experience»!
Etter en kort gjennomgang av det tekniske begir vi oss opp i Hemsedalsløypa. Thomas forteller at maskinen vi kjører i, er én av totalt sju i skisenteret. Den koster nærmere fire millioner og veier 14 tonn. Den har en motor på 530 hk og en prepareringskapasitet på cirka ni hektar i timen. Drivstofforbruket ligger på fra ca. 20 liter diesel per time og oppover. Maskinen er også utrustet med den siste teknologien i form av GPS for måling av snødybde.
Thomas har kjørt tråkkemaskin i snart ti år. For å få lov til å kjøre må man være minst 16 år, men i Hemsedal Skisenter er det 18 år som gjelder. Man må dessuten ha gått et todagerskurs for å få maskinførersertifikatet, får jeg vite.
– Det morsomste med jobben er når man får til det perfekte sporet. Jeg er litt av en perfeksjonist, sier han og ler.
Når heisene stenger og alle andre går hjem, er det Thomas kommer til bakken.
– Vi jobber mest kveld, natt og tidlig morgen. Men iblant også dagtid etter behov.
Alt nå har Thomas motbevist ryktet jeg hørte i Alpene tidlig på 80-tallet. Ryktet som sier at disse personene høyt oppe i fjellet i tråkkemaskinene er introverte, potensielle massemordere.
Thomas ler høyt av påstanden og deler etter en stund sitt syn på det hele.
– Nja, ikke alle av oss kanskje. Faktum er at vi er en hyggelig gjeng som jobber med dette, sier han og ler igjen.
– Men så klart, det kan bli litt lite sosialt. Jeg pleier å høre på radio eller prate i telefon, med handsfree, altså, legger han kjapt til og ler.
Uten forvarsel stopper Thomas maskinen et sted ved Tindenheisen og konstaterer at det nå er min tur til å kjøre. Jeg hører meg selv innvende, litt nervøst, noe om at sikten er litt dårlig. Skal jeg virkelig det? Svaret er kort, konsist og kommer direkte:
– Sikten er perfekt!
Vi bytter plass, og etter ytterligere en kort gjennomgang er det plutselig jeg som kjører denne tunge muskelmaskinen på brede beltebånd. Det minner veldig mye om å kjøre panservogn, som jeg fikk prøve i militæret. Beltebåndene er på samme vis hydrostatisk drevet i separate kretser for hvert beltebånd. Styringen av maskinen, venstre og høyre, skjer med separate manøvreringsspaker for hvert beltebånd. Det fungerer faktisk så enkelt som at man reduserer hastigheten på det ene båndet og samtidig øker hastigheten på det andre. Maskinens hastighet reguleres med en fotpedal. Lett skal man trykke, men det er oftest det enkle som tar tid å lære seg.
Mens jeg vingler fram og tilbake på vår vei opp til Tinden, forklarer Thomas litt kortfattet hvordan selve arbeidet foregår.
– Skjæret foran benytter vi til å flytte snø fra kanten mot midten og oppover i bakken. Ettersom nesten alle som kjører i bakken, kjører i midten, trykkes snø nedover og ut mot kantene. Skjæret benyttes også til å skuffe ut snøhaugene snøkanonene lager.
– Båndene gir ikke bare bra feste og lavt marktrykk, de maler også i stykker de største snøklumpene som oppstår når man graver med skjæret.
– Videre er det fresen som maler i stykker alle klumper til fin snø, og bak den sitter et glattebrett som lager det berømte kordfløyelsmønsteret – eller som dere svensker sier, «manchester». Så skal det helst fryse et par timer før man kjører på det, ellers blir det oppkjørt med en gang. Gjennom prepareringen frigjøres nemlig luften som finnes i snøen, og overflaten fryser lettere og danner et passe hardt lag på ca. en desimeter med optimale egenskaper for den vanlige skikjøreren.
Jeg kjenner at jeg begynner å få bedre og bedre kontroll og presisjon med skjæret og fresen. Dette resulterer i fine spor bak oss, konstaterer jeg stolt til Thomas.
– Nja, får jeg tilbake…
På mitt spørsmål om han har hatt noen uhell, forteller han etter litt betenkningstid at han en gang rygget ut av løypa og måtte tilkalle hjelp.
– Kanskje ikke mitt stolteste øyeblikk, konstaterer han og bytter samtaleemne med et smil.
Oppe på toppen av Tinden er det full storm og dårlig sikt. Ganske fantastisk hvordan en så stor farkost kan være så behagelig stillegående. Jeg hører mer av stormen enn av motoren, tenker jeg. Vi bytter plass igjen og starter ferden nedover. Nå ser jeg med egne øyne hvorfor Thomas var så forsiktig positiv vedrørende det jeg i mine øyne mente var rette spor. Det ser mer ut som et slalåmspor …
Veien ned går over Bergaløypa og ned i Såhaugløypa. Vi tar et raskt stopp, og Thomas peker på en liten måler på den ene veggen. 29 graders helning, konstaterer han fornøyd.
For veldig bratte bakker finnes det en vaiervinsj med elektrisk justerbar dragkraft som ekstrautstyr. Dette for å hjelpe til med å dra og sikre maskinen både på vei opp og ned. Maskinen klarer helninger på opptil imponerende 45 grader, fortsetter han.
Plutselig skjer det noe, og ut av snøføyka flyr ei rype i vei med livet i behold.
– Der hadde den flaks, konstaterer Thomas og forteller at rypene går i dokk i uvær. Det vil si at de graver seg ned i snøen for å beholde kroppsvarmen. Dette vet Thomas, men det vet også reven, som er veldig aktiv under uvær som i dag. Jeg forstår at det iblant utspiller seg fantastiske naturopplevelser utenfor vinduene på denne arbeidsplassen.
Vi er straks tilbake ved Lodgen Spiseri, og jeg passer på å takke for en fantastisk opplevelse.
På vei ut og ned fra maskinen ser jeg to personer som venter på sin tur, og kan ikke la være med å utbryte:
– Hold kæft mand, hvor var det fedt!
